Veldedighetsmarkedet fungerer ikke.
Når den som betaler ikke er den som mottar produktet eller tjenesten er det veldig vanskelig å drive frem kvalitet og filtrere ut dårlige løsninger.
12.1.2023
Dette er en oversettelse av en artikkel publisert hos vår tyske søsterorganisasjon Effektiv-Spenden ↗.
Det er ikke til å komme ifra at markedsøkonomisk konkurranse er ansvarlig for en variasjon og kvalitet av produkter og tjenester verden aldri før har sett. En del av forklaringen er at produsenter og tjenesteleverandører får ærlig tilbakemelding fra kundene sine. Hvis pizzaen ikke smaker godt, mobiltelefonen ikke fungerer, eller skoene er av dårlig kvalitet, vil man unngå den restauranten, produsenten eller det merket i fremtiden. Denne seleksjonseffekten fører til at noen bedrifter blir globale konserner, mens andre må stenge dørene etter bare kort tid.
Dette er veldig forskjellig fra ideelle organisasjoner. Ideelle organisasjoner kan enkelt eksistere, og til og med vokse i "markedet”, selv om de oppnår liten eller ingen forbedring for saken de arbeider for. Denne selvmotsigelsen oppstår fordi mottakerne av hjelpen den ideelle organisasjonen bidrar med, ikke er dem som betaler for den.
Se for eksempel på utviklingshjelp eller bistand, som det som oftest kalles: Bistand brukes ofte av mottaker kun fordi de er gratis, eller til sterkt reduserte priser. Sammenlignet med de reelle kostnadene, er det ofte vanskelig å argumentere for at aktører i ideell sektor ofte bruker beste praksis for å forbedre liv.
I ekstreme tilfeller kan velmente hjelpetiltak faktisk gjøre ting verre for folk. Et eksempel på dette er organisasjonen PlayPump International, som fikk mye oppmerksomhet på 2000-tallet. Ideen var enkel og fascinerende: I svært fattige regioner i kontinentale Afrika er det vanlig at folk (spesielt kvinner) møysommelig pumper vann opp fra bakken ved hjelp av håndpumper. Vann og avløpsingeniør Ronnie Stuiver mente at det måtte finnes en bedre måte å gjøre dette på, og kom på ideen at barn kunne bringe dyrebart vann til overflaten simpelthen ved å leke på spesialkonstruerte karuseller. Ved hjelp av en integrert pumpe føres vann inn i en tank ved hver rotasjon av karusellen. Ideen overbeviste markedsføringsekspert Trevor Field, som så kjøpte patentet i 1989 for å popularisere konseptet under navnet PlayPump.11.Leo (2022) "PlayPump - EA Forum" (Hentet: 12.1.2023). Prosjektet skulle etter Field’s plan ikke bare tilby barn i avsidesliggende områder muligheter til å leke, og frigjøre foreldrene fra anstrengende og ofte tidkrevende arbeid, men også finansiere seg selv gjennom påklistret reklame.
Tallrike kjendiser som Steve Case, grunnleggeren av AOL, rapperen Jay-Z og deretter USAs førstedame Laura Bush promoterte produktet.11.Frontline World (2010) "Troubled Water" (Hentet: 23.12.2022). Kritiske røster kom først til orde i 2007.11.Brocklehurst, C, Harvey, P (2007) "An evaluation of the PlayPump® water system as an appropriate technology for water, sanitation and hygiene programmes", UNICEF (disputed), Eksperter hadde evaluert prosjektet og dommen var knusende: Siden pumpen var integrert, krevde PlayPump betydelig mer kraft for å pumpe vann enn håndpumpen,11.Borland, R (2011) "Radical plumbers and playpumps", Ph.D. thesis (openAccess), noe som førte til at barna ikke hadde glede av å leke med karusellen. I én landsby resulterte dette i at barn ble betalt for å «leke» så landsbyen skulle få nok vann. I andre landsbyer måtte kvinnene drive karusellene selv, noe de følte var utmattende og ydmykende.1,21.Frontline World (2010) "Troubled Water" (Hentet: 23.12.2022).2.MacAskill, W (2015) "Doing Good Better", 1. utgave, London, United Kingdom: Guardian Faber Publishing De trofaste håndpumpene var demontert og erstattet med de nye karusellpumpene for å spare kostnaden med å bore nye brønner. Da beboerne ble spurt hva de syntes om PlayPumps, sa mange at de lengtet etter håndpumpene, som krevde mindre innsats og vedlikehold. Håpet om at PlayPumps skulle finansieres gjennom reklame ble også knust. Landsbyene der karusellpumpene ble installert var rett og slett for små til at bedrifter så nytten av å kjøpe reklameplass der.1,21.MacAskill, W (2015) "Doing Good Better", 1. utgave, London, United Kingdom: Guardian Faber Publishing 2.Borland, R (2011) "Radical plumbers and playpumps", Ph.D. thesis (openAccess),
Hvis landsbyboerne hadde betalt for karusellene selv, ville PlayPump raskt ha forsvunnet fra markedet. Kostnadene var uforholdsmessig store sett opp mot den de facto ikke-eksisterende fordelene. Men siden det ikke var de faktiske mottakerne som finansierte prosjektet, men velstående mennesker fra fjerne land, tok det mange år og millioner av kroner før denne åpenbare ydmykelsen ble stoppet. I fravær av reell forskning, og nøktern konsekvensanalyse, hadde givere stolt på en god historie og emosjonelle bilder.
Denne historien er særlig grov, men dessverre ikke unik og den illustrerer det generelle poenget som mange givere til ideelle formål ikke innser.
Følelser må utvilsomt være grunnlaget for enhver uselvisk handling, men hvis du virkelig er seriøs, kan følelser bare være første skritt - spesielt når menneskene du ønsker å hjelpe bor på den andre siden av verden. Sammenhengene som danner deres erfaring og vår er for komplekse til at sunn fornuft strekker til. Vi trenger en annen løsning.
Realistisk sett kan imidlertid ikke løsningen være at alle blir eksperter, analyserer ideelle organisasjoner og, etter påfølgende sammenligning, kommer til velbegrunnede konklusjoner om hvor deres egne penger kommer mest til nytte. De fleste er praktisk talt nødt til å overlate denne jobben til eksperter.
Dette er grunnen til at organisasjoner som GiveWell og Gi Effektivt finnes. Vi forsøker å dekke dette behovet for grundige, evidensbaserte analyser for å identifisere de organisasjonene som kan forbedre og rette flest liv per krone de bruker. Vi er selvfølgelig helt uavhengige og mottar ingen godtgjørelse fra organisasjonene vi anbefaler, eller fra forskningsinstitusjonene vi refererer til.
Maksimer effekten av det du gir.
Bruk Gi Effektivt.