Røde Kors misforstår effektivitet

Norges Røde Kors skriver i Morgenbladet ↗ at bistandsdebatten har hatt for stort fokus på effektivitet, og at bistandseffektivitet kan stå i konflikt med humanitære prinsipper og medmenneskelighet. Vi mener dette er et svakt resonnement av to grunner: Røde Kors misforstår hva effektivitet handler om, og de legger til grunn at det er nok ressurser til å hjelpe alle som trenger det. Dessverre er det ikke det.

Røde Kors blander effektivitet og lavt kostnadsnivå. De er nemlig enige i at vi må effektivisere dagens humanitære systemer, men mener dette ikke må “ta oppmerksomheten bort fra andre tilnærminger som kan gi større humanitær gevinst”. Her er problemet. Om effektivisering ikke fører til større gevinst, er det slettes ikke effektivisering. Effektivitet handler nemlig ikke om å hjelpe flest mulig billigst mulig, men om å få mest mulig måloppnåelse for pengene.

Mer fokus på effektivitet betyr ikke at vi bare skal gjøre enkle ting vi vet virker, eller jobbe i ukompliserte kontekster uten krig og konflikt. Det kan også bety at vi skal ta høy risiko der det kan betale seg i form av større forventet effekt, og forsøke å oppnå varige systemendringer. Men når vi har gode alternativer som med høy sannsynlighet kan redde og forbedre veldig mange liv til en lav kostnad, da må vi også ha gode argumenter for å ikke prioritere disse først.

Røde Kors skriver også at “ingen hensyn kan komme foran det å hjelpe og beskytte et menneske i nød”. Det høres fint ut, men er det sant? Hva om alternativet er å hjelpe og beskytte to mennesker i nød?

Vi skulle gjerne ønske at vi hadde nok ressurser til å hjelpe alle som lider nød i verden. Realiteten er dessverre en annen. I fjor trengte 360 millioner mennesker ↗ bistand for å overleve, men ifølge FNs anslag ble mindre enn halvparten ↗ av behovene deres finansiert. Enten vi gjør det bevisst eller ubevisst, må vi altså prioritere hvem som skal få hjelp først. Vi kan ikke velge å ikke gjøre det. Politikk handler om valg og bortvalg ↗, også i bistanden.

Røde Kors poengterer at om man vil ha mest mulig effektiv humanitær bistand, ville ikke mennesker i de aller vanskeligste konfliktene fått hjelp. Det virker forenklet og bastant. Men om så det stemmer: fortjener ikke alle mennesker i nød å få hjelp, enten de lever i de aller verste konfliktene, eller lider av andre årsaker? Og når ressursene ikke strekker til, bør vi ikke da prioritere å gjøre det som hjelper flest mulig, mest mulig?

I juni slapp Flyktninghjelpen sin årlige rapport om neglisjerte fluktkriser ↗. Den viste at vi systematisk engasjerer oss mer for kriser i det globale nord, enn i det globale sør. Det finnes også mange andre pågående kriser som vies lite oppmerksomhet, men som har forferdelige konsekvenser for folks liv. For eksempel estimerer Verdens helseorganisasjon at omtrent to millioner mennesker døde av malaria ↗ og tuberkulose ↗ i fjor. Det er mer enn ti ganger så mange som døde av krig og konflikt. Likevel får disse dødsfallene langt mindre oppmerksomhet.

Veldig mye nød og lidelse i verden er forårsaket av enkle og kjente forhold, som er billige å forhindre og innebærer lav risiko i arbeidet. Om vi lytter til selve grunnfjellet i de humanitære prinsippene, nemlig prinsippet om humanitet, medmenneskelighet og upartiskhet, er det vanskelig å si at de som dør av enkle årsaker og fattigdom i mindre grad fortjener hjelp enn de langt færre som dør i krig og konflikt. Det er ingen selvfølge at vi skal investere mye mer penger i å redde liv i konfliktsoner i Sudan, enn i malariautsatte områder i Nigeria. Uavhengig av hvor og hvorfor hjelpen trengs kan lidelsen være stor.

Medmenneskelighet står altså ikke i motsetning til å vektlegge effektivitet. Tvert imot. Ekte medmenneskelighet er å se forbi overskriftene i avisene, og gjøre det vi har god grunn til å tro at gjør mest mulig godt. Grundige vurderinger av kostnadseffektivitet er viktig, ikke fordi vi skal redusere mennesker til tall, men fordi tallene i dette tilfellet er mennesker.