Krisene vi glemmer

Situasjonene i Ukraina og Gaza vekker sterke følelser og et ønske om å bidra. Men ved å gi til mindre synlige kriser kan bidraget ditt ha enda større effekt.

Vi mennesker reagerer ofte sterkere på de hendelsene som skjer nært oss.

En dødsulykke i vår egen by kan føles tyngre enn massedrap på sivile et annet land.

At nordmenn står i matkø kan skape mer medlidenhet enn at folk på andre kontinenter dør av sykdommer vi kunne ha forhindret.

Forskning viser at vi blir mer påvirket av historier med et identifiserbart offer enn når mange, men uidentifiserte ofre lider av samme grunn.

Kriser med omfattende mediedekning fører ofte til at folk gir veldig mye mer.

Da 2 977 mennesker mistet livet under 9/11 fikk veldedige organisasjoner så mange donasjoner øremerket denne krisen at de ble nødt til å hjelpe folk som ikke trengte pengene ↗.

Mindre enn to måneder etter at krigen i Ukraina brøt ut, hadde norske hjelpeorganisasjoner samlet inn over en halv milliard kroner ↗, og den norske staten gir nå nesten ti ganger mer per år ↗ enn den har gitt til noe land før.

Nå har nordmenn også gitt mange millioner for å støtte de sivile på Gaza under den pågående konflikten mellom Israel og Palestina. Dette viser at vi nordmenn bryr oss, og det er veldig bra.

Men er dette den beste måten å hjelpe?

Problemet er ikke at nordmenn mangler godhet, empati eller et ønske om å bidra der vi kan.

Utfordringen ligger i at det er vanskelig for givere å få god informasjon om hva organisasjonene faktisk utretter, og hvor effektive de er.

Eksempelvis døde 608 000 mennesker i 2022 av malaria ↗, flesteparten av dem barn under 5 år.

Det finnes enkle og billige tiltak for å forebygge malaria, for eksempel myggnett man kan sove under eller forebyggende medisiner.

Med mer penger kunne disse nådd veldig mange flere. Dette enorme tapet av menneskeliv får sjelden oppmerksomheten det fortjener, til tross for at det overgår de fleste kriger og katastrofer både i dødstall og i lidelse.

Til sammenligning førte krigen i Afghanistan til 176 000 dødsfall ↗, et gjennomsnitt på 9 000 per år.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal engasjere oss i krisene som får stor oppmerksomhet i avisene og i sosiale medier.

Jeg mener bare at vi samtidig må huske på de store krisene langt unna - de som aldri når forsiden av avisen.

Ved å legge følelsene til side og gi til de glemte krisene i verden, som har like store og ofte større behov, kan vi som givere utrette mer per krone vi gir.