Gi penger rett i hånden til fattige.

USA bruker flere titalls milliarder dollar i året på bistand, og har masse data på hva programmene deres har utrettet. Men for ti år siden begynte noen å argumentere for at det likevel var usikkerhet rundt akkurat hvor mye som skulle til før man kunne kalle et program en suksess.

Er et ekstra år med utdanning en god investering om det koster 100 kr per person? Hva om det koster 10.000 kr per person? Det holder ikke at et program har gitt verdi, om pengene istedenfor kunne gått til et program som kunne utrettet mer. Amerikanerne kom frem til at direkte kontantoverføringer kan brukes som et nyttig sammenligningsverktøy: Ingen programmer burde godkjennes dersom de oppnår mindre per krone enn å gi pengene rett i hånden til de man prøver å hjelpe.

Det er veldig store forskjeller på hvor mye ulike bistandstiltak kan utrette per krone. I stedet for å oppnå ett års ekstra skolegang for en investering i et utdanningstiltak, kan man for samme beløp iblant få 4, 10 eller 100 ekstra skoleår. Siden vi har begrensede ressurser burde vi prioritere tiltakene som utretter aller mest per krone, basert på den beste tilgjengelige kunnskapen.

Norad, som forvalter norsk bistand, har de siste årene tydelig gått i denne retningen med sitt nye slagord: «Fakta skal ha makta». De har startet systematisk arbeid med å få enda bedre kunnskap, og å styrke fokuset på å levere best mulig resultater for mottakerne.

Norad har blant annet argumentert for at vi bør gi mer penger direkte til de fattige. Slike direkte kontantoverføringer har blitt utsatt for utallige og omfattende evalueringsstudier, og forskningen viser at de fattige har god oversikt over hva de trenger. De velger å benytte midlene på måter som dekker sine grunnleggende behov, og gjør investeringer som gir god avkastning på sikt.

Kontantoverføringer har blant annet gitt positive resultater på mange områder vi bryr oss om, som matsikkerhet, inntekt, partnervold, og utdanning - både i Liberia og Malawi. Ettersom tiltaket har lav kompleksitet sammenlignet med det meste annet, er det også relativt lett å implementere og skalere opp.

En annen fordel er at direkte kontantoverføringer myndiggjør mennesker ved å sette dem i stand til å ta egne valg rundt hva de trenger mest. De får selv velge hva de skal bruke pengene på, uten forpliktelser eller ideologiske føringer. Valgfrihet har en egenverdi utover den oppnådde effekten på helse og inntekt.

Hvor velbegrunnet er egentlig troen på at vi i den vestlige verden vet bedre hva mennesker i andre verdensdeler trenger? En vanlig årsak til at bistandsprogrammer ikke oppnår den ønskede effekten er at det ikke er god nok forståelse for de lokale forholdene. Ved å gi kontanter direkte lar man de tettest på problemene selv finne løsningen.

Det er viktig å poengtere at ikke alt lett kan sammenlignes med direkte kontantoverføringer. Et eksempel er programmer som vil fremme fellesgoder, som endringer i lovgivning og politikk, lavere handelsbarrierer, store infrastrukturprosjekter, økt ytringsfrihet og et bærekraftig klima og miljø. Disse problemene løses ikke først og fremst ved å gi penger til enkeltpersoner.

Likevel går en stor andel av bistandsbudsjettet til tiltak som kan sammenlignes med kontantoverføringer. Det betyr ikke at alle pengene bør brukes på dette, men at det bør være et nyttig minimumskrav også for norsk bistand. Det vil både verdens fattige og skattebetalerne tjene på.